Det unike jærlandskapet med det eksepsjonelle lyset er for lengst skrevet inn i den kunsthistorisk kanon. Helt siden 1800-tallets siste kvartal og da især gjennom de viktige arbeidene til kunstnere som Kitty Kielland, Nicolai Ulfsten, Eilif Peterssen, Frits Thaulow og Harriet Backer er denne fliken av landet vårt gjort kjent for de aller fleste. Det vil for alltid være nærliggende å se tilbake til 1800-tallet og særlig Kitty Kiellands arbeider i relasjon til omtrent all kunst som omhandler Jæren. Denne koblingen er det vanskelig å komme utenom. Man kan til og med forledes til å tro at det meste ved Jæren nå må være gjennomarbeidet og skildret ned til den minste detalj, men det er før man har opplevd Elin Melbergs kompromissløse fortolkning i sin tekstilskulptur «Jæren» i utstillingen med samme navn. Med denne slående tekstilskulpturen makter  Melberg å løfte det tradisjonstunge jærlandskapet inn i samtiden.

Som en forlengelse av landskapet utenfor utstillingslokalet formelig velter det voluminøse verket (på 940 x 380 cm) seg nedover kortveggen i utstillingsrommet før det flyter utover gulvet. Svulmende, mykt og gjenkjennbart fremstår verket med en nær sagt selvfølgelig nærhet til naturen utenfor, både i farger og form, men mest av alt fordi Melberg makter å gjenskape selve fornemmelsen av jærlandskapet. Myke, strikkede elementer, broderi og satengstoff illuderer snarere enn å kopiere kjølig rullestein, våt blæretang, solvarme lyngtuer og det kalde, salte havet. Man kan formelig kjenne lukten og den rå, fuktige havbrisen.

Motiver som oftest går igjen i «jærkunsten» er de særegne jærstrendene med sine sanddyner og elveutløp, eller jærhusene og torvmyra. Men også det spesielle lyset og den høye himmelen er behørig dokumentert. Fascinasjonen for Jæren i kunsthistorisk sammenheng synes aldri å ta slutt. I perioden etter andre verdenskrig og særlig tiårsperioden 1960— 1970, var motivet så populært at man opplevde en nærmest eksplosiv masseproduksjon av «ekte oljemalerier fra jæren». Denne ukritiske kommersialiseringen og uthulingen av jærmotivet førte blant annet til at den stavangerbaserte kunstneren Roland Lengauer i ren provokasjon stilte ut sin egen versjon av jærmaleriet «Gjærlandskap» i 1979. Maleriet viser (g)jæren med en høy himmel dekket av lubne skyer over en svulmende og esende landstripe som velter seg ut av bildet og utover en heller glorete og pompøs gullramme. Lengauers bakenforliggende var utvetydig og hans oppgjør med jærkunsten gjorde jobben unektelig vanskeligere for de kunstnere som fortsatt mente at Jæren som motiv var kunstnerisk utfordrende. Like fullt fortsetter kunstnere, den dag i dag, å fascineres og utfordres av motivet, og det er lite som tyder på at  verken kunstnere eller publikums fascinasjon vil avta med det første. Uavhengig av om man stiller seg bak Lengauers posisjon eller ikke, jærlandskapet er unektelig et vanskelig motiv å mestre.

Men etter at man har gløttet bakover mot den kunsthistoriske kanon, og kanskje nettopp da, oppleves det så deilig forfriskende når Melberg gjennom sitt skulpturelle tekstilverk løfter jærlandskapet inn i samtiden på en måte vi ikke har sett før. Samtidskunsten gir oss muligheter til å reflektere over det samfunnet vi lever i og de spørsmålene som er viktige for oss. Den er en naturlig del av det  pågående og omfattende kulturelle ordskifte som innbefatter kontekstuelle rammer som blant annet identitet, fellesskap, politisk- og sosialt landskap. I vår tid har flere viktige elementer som tidligere ikke har fått plass i kunsthistorien kommet til. Feminisme, postkolonialisme, Black Lives Matter-bevegelsen, klimakrisen og #metoo-bevegelsen er bare noen av de påvirkningene som tidligere fikk en marginal plass i kunsthistorien, om i det hele tatt. Melbergs tekstilskulptur og de tilhørende papirarbeidene «Textile Drawing Jæren» no1-12 er alle skapt under en av vår tids mest inngripende begivenheter; en pandemi som skriver seg inn som et særegent og mørkt kapittel i verdenshistorien. Verkene i denne utstillingen er produsert samtidig med at store deler av jordens befolkning er satt under karantene for å begrense spredningen av et potensielt dødelig virus. Melberg gjorde som generasjoner før henne — hun hentet trøst og inspirasjon på Jæren.

Kunst i kriser er heller ikke et ukjent tema som vi ikke kommer utenom. Kunsthistorien er full av beskrivelser av menneskelig lidelse og død. Det være seg kriger, naturkatastrofer, store ulykker og sykdommer som svartedauden eller spanskesyken. Sågar kan man tenke at nettopp kunsten er en medvirkende årsak til menneskers uovertrufne evne til å overvinne kriser og traumatiske opplevelser. Her i Norge ble vi forskånet fra koronapandemiens verste innvirkninger i kontrast til andre land som ble betraktelig mye hardere rammet. Melberg beskriver da heller ikke koronapandemiens mørkeste nedslagsfelt. I stedet vender hun blikket mot naturen ved kysten. Mot lyngheia og åkrene, mot torvmyra og ned mot rullestein innsvøpt i tang og tare, mot bølger og tidevann som ruller taktfast og ufortrødent frem og tilbake — helt uberørt av de kriser og konflikter som måtte foregå i den menneskelige verden. Slik fremstår Melbergs abstraherte tekstillandskap også som en hyllest til nettopp denne velgjørende naturen.

Når man studerer det detaljrike enorme arbeidet får man også et ikke uvesentlig innblikk i selve arbeidsprosessen som ligger til grunn for selve verket. For i tillegg til dette fysiske landskapet synes kunstneren å ha vendt blikket innover mot et kontemplativt landskap — et eget sted hvor hun synes å ha tatt eierskap over selve tiden. Flere kunstnere har gitt uttrykk for at de under pandemien, isolert i sine atelierer og med begrenset tilgang på impulser utenfra, i større grad vendte blikket innover. Hos Melberg oppleves det som om hun har tatt kontroll over hvert enkelt sekund i det hun sakte og metodisk har heftet sammen sting for sting, maske etter maske. Ja selv tapte masker og løse sting synes å ha sin egen historie. Denne kontrollen kommer enda tydeligere frem i de mindre papirarbeidene «Textile Drawing Jæren» no 1- 12. Som detaljerte nærstudier av enkeltelementer fra det store tekstilarbeidet har kunstneren her på ny dokumentert og arkivert sekundene som gikk, i detaljerte avtegninger i akryltusj.

I alle verkene i utstillingen finner vi kunstnerens karakteristiske, lange, seige arbeidsprosess, men det finnes også umiddelbare likhetstrekk mellom «Jæren» og andre av hennes tekstilarbeider som Lineage (2017-2021) og Enfolded (2020). Med et tilbakevendende utgangspunkt i det nære og personlige, mot noe som har vært, har kunstnerens blikk i stor grad vært rettet innover. I «Jæren» derimot ser vi et skråblikk mot et nytt og sterkere fokus på det eksterne når hun her har tatt utgangspunkt i et konkret, ytre landskap. Med pandemien som bakteppe knyttes verket enda sterkere til noe vi alle har tilgang til enten det er landskapet, pandemien eller det kulturelle ordskifte. Ikke minst er det nettopp dette som gjør verket til et godt eksempel på bruk av tradisjonelt håndverk i samtidskunst og noe jeg ser som en utvikling av hele hennes kunstnerskap. Ikke bare makter Elin Melberg å løfte det tradisjonstunge jærlandskapet inn i samtiden. Hun styrker sitt eget kunstnerskap i forhold til samtidskunsten i større grad enn før.

Så må man likevel tilbake til Kitty Kielland. For Kielland både overrasket og provoserte mange med å være så kompromissløs i sitt kunstnerskap. Hun mente at kunsten skulle skildre, ikke forskjønne. Melberg skildrer også mer enn hun forskjønner. Hun skildrer en mental og en fysisk vandring i et landskap som både er sitt eget og forfedrenes. Gjennom sin bestemors garnrester og med nedarvede ferdigheter, og med slekters delte minner har hun skapt en sterk hyllest til det saliggjørende jærlandskapet under en, selv i historisk perspektiv, unik og vanskelig periode i vår samtid.

Anne Therese Tveita har studert kunst- og kulturvitenskap ved Universitetet i Stavanger og ved det norske instituttet i Roma. Hun har tidligere jobbet som formidler ved Stavanger Kunstmuseum. De siste årene har hun jobbet som kunstkritiker for Stavanger Aftenblad.